Jeg skriver med hele kroppen

Det er på tide å komme ut av bokskapet! Jeg er lettlestforfatter, og jeg er veldig glad for at jeg får lov til å være det. Det betyr ikke at jeg ikke skriver andre ting også, men jeg synes det er litt rart at jeg skal bli mottatt så forskjellig avhengig av hva jeg sier at jeg skriver.

Hvis jeg sier at jeg er barne– og ungdomsbokforfatter, sier de fleste: ”Å, så spennende da!” Hvis jeg sier at jeg skriver lettlestbøker, sier mange: ”Å, ja?” med tydelig undertone om at det kan jo egentlig hvem som helst få til. Hvis jeg sier at jeg skriver Leseløver, sier foresatte: ”Barna mine har lest mye løver, men de har kommet videre fra det nå.” Det er jo akkurat det som er meningen. Bøkene skal ha en funksjon i én del av leselivet til små folk.

En av grunnene til at jeg skriver er for å få små folk til å lese, for de må lese mye for at lesingen skal flyte av seg selv og de kan fokusere på innholdet. Det har sammenheng med at man må opp i en viss lesehastighet for å få med seg innholdet. Det er så slitsomt å lese når du nettopp har knekt lesekoden at motivasjonen daler hvis ikke bøkene og ordene er tilpasset det de har mulighet til å klare. De færreste ferske lesere begynner rett på en 500 siders roman, men de kommer til å lese omfattende bøker hvis bøkene de møter på veien dit er tilpasset alder og nivå.

Noen sier at det virker som om lettlestbøker er skrevet med venstre hånd. Jeg skriver ikke med venstre hånd. Jeg skriver med begge hender. Eller faktisk skriver jeg med hele kroppen. Jeg bruker ufattelig lang tid på lettlestbøkene mine. Jeg endrer og skriver nye forslag. Jeg skriver ikke det som skal illustreres, fordi tekst og bilde skal forsterke hverandre og jeg tenker hele tiden på om små folk kan forstå ordene jeg bruker.

Det er klart at setninger som ”Ren og pen.” og Jippi, brusrakett.” fra min siste bok Bamsen ikke har de store litterære kvalitetene. Men sammen med de fantastiske illustrasjonene til Monia Nilsen blir det en hel leseopplevelse for den lille leseren som nettopp har lært at hver bokstav har en lyd. Som nettopp har forstått at hvis du setter sammen lydene blir de til ord. Ord det er mulig å forstå.

Jeg skriver lettlestbøker fordi barn trenger alle slags bøker. I tillegg dikter jeg historier om noe som betyr noe for meg, for å få dem til å forstå eller gjenkjenne den virkeligheten de er en del av. Og det finnes ingen bedre belønningen enn når en liten gutt bokstaverer seg gjennom en av mine bøker og stolt kan proklamere at han har lest.

Det er så vanskelig for oss som er gode lesere å huske hvor slitsomt det var å øve på å lese, derfor oppfordrer jeg deg til å lese en tekst på et språk du ikke kan. Hvilke bøker velger du da? De med billedstøtte og korte setninger eller romanene på 500 sider?

Derfor kommer jeg til å fortsette å skrive bøker som kan hjelpe små folk på veien til å komme opp i den lesehastigheten som kreves for å forstå hva de leser.

Jeg heter Janne. Jeg er forfatter og lærer. Jeg skriver lettlestbøker med hele kroppen, og jeg er virkelig stolt over bøkene mine.