Kari Bremnes er for tiden aktuell i Kings Bay-filmen. Hun debuterer på film med å spille hovedrollen som journalist i avisa Nordlys. Der mottar hun en anonym pakke med gamle russiske lydbånd. Dermed begynner hun å grave i Kings Bay-ulykken fra 1962, og det er det mange som ikke liker og er villig til å gå langt for å stoppe. Jeg gleder meg til å se filmen, men her gjelder det poeten Kari Bremnes.
Vi kjenner Kari Bremnes godt fra hennes mange plater med viktige og vakre tekster, og hun har mer på lager (bokstavelig talt). I går kveld la hun ut følgende melding på Facebook: «Når jeg skriver finner jeg rare, glemte ting jeg har skrevet før. Som dette her», og så fulgte diktet under. Mange med meg reagerte raskt med ovasjoner. Det er en tekst om tid, livets valgmuligheter og drømmer. Akkurat som med sangene til Bremnes, er teksten vakker, vemodig og klok. Døm selv:
VI SKULLE KANSKJE SAMLE OSS
Vi skulle kanskje samle oss.
Vi som alle tog e gådd i fra.
Samle oss et sted med gode stola. Musikk. Og servering.
Og varme og hyggelig belysning.
Det kunne gjerne vært en gammel togstasjon. For da
kunne vi også høre lyden av tog som kommer og går
Så kunne vi snakka om at vi kanskje sku hiv oss på ett av dem,
de togan altså, bare for å ha muligheten åpen. Det e viktig å ha muligheten åpen, dritviktig.
Og det e bedre å ha muligheten åpen ett sted enn ingensteds. Hodet e jo anvendelig sånn.
Og vi kunne ha snakka om togan vi nesten tok, fortelle kverandre ka vi tenkte og planla
– og koffer vi ville reise hit og dit –
og så etterpå fortelle kverandre om koffer vi ikkje gjor det.
Det kunne blitt fint.
Det kunne ha blitt ei bok.
Om togan vi ikkje tok.
