I samarbeid med Kolon forlag og Flamme Forlag inviterer Cappelen Damm til storslått feiring av poesien 17. november kl. 17.30. Årets festpoet er Tone Hødnebø.
Tone Hødnebø debuterte i 1989 med diktsamlingen Larm. Til sammen har hun utgitt seks kritikerroste diktsamlinger, en poetikk, samt gjendiktninger av Emily Dickinson og Anne Carson. I diktene hennes kombineres et stort alvor med en leken og undersøkende holdning til det å være menneske i verden. Hødnebøs dikt forener stor følsomhet med klar tenkeevne, ømhet med fantasi, presisjon med ekspansjon, kjølig ettertanke med akutt viktighet.
Vi har spurt et knippe av Tone Hødnebøs forfattervenner og -kolleger, i tillegg til noen av Poesifest-deltagerne, om deres møte med forfatterskapet.
- Hva liker du best med forfatterskapet til Tone Hødnebø?
- Hvordan vil du karakterisere Tone Hødnebøs poesi?
Tine-Jarmila Sir
- «Språket er aldri en kopi av verden (…) heller et forsøk på å begripe en liten flik», sa Hødnebø i Diktafon i fjor. Og på samme vis forsøker jeg, gjennom Hødnebøs dikting, å begripe en liten flik av henne, verden, og meg selv.

Få med deg hele programmet og meld din interesse for Poesifest 2018 sitt Facebook-event her!
Henning Hagerup
- Simpelthen at hun er en av de største og mest stilsikre poetene vi har i dag. Når du setter deg ned med et dikt av Tone, vet du alltid at du ikke vil bli skuffet.

Katrine Heiberg
- At hun inntar umulige perspektiver, ser virkeligheten fra vinkler som et menneske egentlig ikke har muligheten til. Det er et poetisk grep som pirrer og inspirerer, en form for tankens eller forestillingens triumf. Jeg liker også at hun blander det maktkritiske, det følsomme og det utopiske i bøkene sine.
- Som en bilde- og tankemaskin der et selvransakende og et hevdende hjul går inn i hverandre. Det er en poesi som ikke selger seg på noen måte (noe som understrekes av at bokomslagene er uten baksidetekst, blurber og forfatterpresentasjon), som tillater seg å være langsom, og som stoler på at det skjer noe i leserens møte med diktene. Det er kompromissløs og langtidsvirkende poesi.
Linda Klakken
- Jeg er begeistret for måten hun nærmer seg diktet på.

Hun bedriver en slags lyrisk arkeologi. Graver seg inn mot mening og sannhet i flere runder. Til slutt står diktet igjen, nakent. Og det kunne ikke vært mer strålende og gjennomarbeidet. Det fins ikke en eneste overflødig setning i bøkene hennes.
Steinar Opstad
- Jeg liker at diktene hennes strekker seg ut mot verden – mot kunnskapsfelt og fenomener – samtidig som de insisterer på det innadvendte.

Noen ganger tenker jeg på forfatterskapet hennes som en eneste lang monolog om forholdet mellom jeget og verden. Det er en tørr lidenskap i diktene. I et saklig tonelag sirkles det hele tiden rundt noe gåtefullt i jegets liv. Kanskje kjenner ikke engang jeget sin egen gåte? Vi klarer jo aldri å trenge gjennom til oss selv. Diktene er informerte og opplyste, men ikke på en slik måte at de ekskluderer noen. Kanskje det jeg liker aller best med diktene til Tone er at de stiller til skue et verdenssyn som jeg kan diskutere med underveis i lesningen, ja, til og med «krangle med».
Helene Imislund
- At hvert dikt og hver strofe kan ta en helt uforutsigbar vending, noe som krever at leseren må skjerpe seg for å følge med og samtidig gi slipp på forventninger og forutintatthet.

Amalie Kasin Lerstang
- Jeg synes Hødnesbøs egne tekster er suverene, men må også si at jeg er svak for hennes fantastiske gjendiktning av Anne Carsons samling Glass, ironi og Gud.
- Jeg føler meg skjerpa etter å ha lest Tone Hødnebøs poesi, både i tanken, i huet, i kroppen og i skrivinga.











